Solistrandens Bryggeri

Solistrandens Bryggeri

Borre, Vestfold

1854 - 1885

Fotnoter (#) i enden av teksten.

I en kongelig resolusjon i 1818 ble det bestemt at marinens hovedbase skulle flyttes fra Fredriksvern ved Stavern (som ligger ved kysten utenfor Larvik), til Horten (1). Det tok rundt ti år fra resolusjonen ble vedtatt, til det første skipet ble sjøsatt på Karljohansvern i 1828.

Marineverftet tiltrakk seg masse folk, ikke bare de som jobbet på basen. En folketelling fra etableringsåret viser at halvparten av befolkningen bodde på Indre Horten, og resten var spredd utover i kommunen. Med så mange mennesker fulgte selvsagt forskjellige forlystelser, deriblant alkohol. Marketenterne (2) kunne selge arbeiderne ved marinebasen en kvart pott brennevin daglig, ca. en kvart liter. Med andre ord en god porsjon! Dette førte etterhvert til at verftssjefen i 1840-årene innførte en forbud mot sprit på basen. Etterspørselen for øl økte nok betydelig fra den dagen.

På den andre siden av Horten ligger Sollistrand, som opprinnelig var en husmannsplass under Horten gård. Baltzer Rustad, som eide gården, solgte plassen til sin svigersønn Ludvig Ryberg i 1823 for 400 spesidaler. Samme året solgte han Karljohansvern til staten for etableringen av verftet. Ryberg oppførte nye bygninger på tomta, blant annet hovedbygningen som skulle bli stående og senere bli brukt som kontorfløy for Horten Bryggeri.

Gerhard Gunnerus Bergh

Gerhard Gunnerus Bergh bodde i Sande, utenfor Borre, hvor han drev et større brenneri og teglverk. Samtidig driftet han også familiegården, da hans far var opptatt med å være Borres første ordfører. I 1846 kjøpte Bergh Sollistrand fra Ryberg, som for øvrig på denne tiden var marineverftets sjef, for en sum av 2500 spesidaler. På tomta ble det bygget opp et garveri, og et bakeri.

I 1853 får Bergh tillatelse av kaptein Klinck på nabogården Solli, til å grave etter vann. Han har øynet en mulighet på grunn av brennevinsrestriksjonene på basen. Med egen vannforsyning åpner Bergh iløpet av høsten 1854 Solistrandens Bryggeri (3). Det var et par konkurrenter i området allerede, Jensens Ølbryggeri og Maltgjøreri, samt Bangske Ølbryggeri som lå på Karljohansvern. Sistnevnte ble året etter solgt og omgjort til Brochs Bryggeri, som jeg kommer tilbake til.

Lokasjonen til det nystartede bryggeriet var bra. Det var kort vei til verftet med alle sine tørste arbeidere, og på den tiden var skipsøl en del av det daglige kostholdet ombord på skip, så marinen var gode kunder. Den økende mengden med beboere i Horten og omegn var også en god kundekrets.

I tillegg til selve bryggeriet ble det anlagt eget malteri. Visstnok skal det ha vært en blind okse som drev møllen som knuste malten. Det var én bryggerimester og fem arbeidere som jobbet på bryggeriet. Akkurat hva som ble brygget av ølsorter i begynnelsen er usikkert, men man kan vel anta at det var sødtøl, pottøl, skipsøl og andre liknende sorter. Kanskje bayersk øl etter hvert. Det som er sikkert er at det ble solgt mye øl. Mellom 1856 og 1860 ble det i snitt produsert 216.000 potter øl årlig.

Bergh kjøper opp fem mål jord fra Klinck i 1857, og oppfører en ny vei. Året etter selger han sine eiendommer og forretninger i Borre, og fokuserer helt på bryggeriet. Dette varer frem til 1862, da han i juli vinner Horten Brygge på tvangsauksjon. Interessen hans for bryggeribransjen ser ut til å ha dalt etter dette kjøpet. 8. februar 1863 selger Gerhard Gunnerus Bergh Sollistrand og sine mål av Solli til sin yngre bror Johan Ernst Bergh for 11.000 spesidaler. Overdragelsen skjedde allerede 1. januar 1863.

Johan Ernst forblir ikke bryggerieier lenge. Han døde året etter, og hans 26 år gamle enke Eleonore Bergh overtok bryggeriet. Hun drev bryggeriet videre i to år, med Thorvald Ellingsen som disponent.

Johan Rief

Enkefru Bergh solgte eiendommene med tilhørende inventar og løsøre for 9.000 spesidaler til svogerne Johan Rief og Johan T. Westbye 11. desember 1865.

Rief var opprinnelig fra østerriksk Tyrol, men kom i ung alder til Norge. Han flyttet til sin eldre halvbror Martin Rief, som drev Martin Riefs Bryggeri på Kongsberg. Han tok utdannelse innen bryggerifaget i Tyskland, før han returnerte til Norge. Han jobbet ved Styrmoes Bryggeri i Drammen, før han kjøpte Solistrandens Bryggeri i en alder av 29 år.

Firmaet Westbye & Rief holdt det gående i seks år, til 1872. Da kjøpte Rief ut sin svoger for en sum av 12.000 spesidaler, og ble eneeier av bryggeriet.

Rief begynte utvidelsen av bryggeriet etter at han fikk full kontroll. Rundt bryggeriet kjøpte han opp jordparseller fra Solli. I 1883 kjøpte han også opp en egen dam, sånn at bryggeriet kunne høste egen is på vinterhalvåret. Det ble også kjøpt opp en dam i nærheten av bryggeriet, på plassen som i dag heter Kjeldsbergs Plass. Gjennom årene så ervervet Rief 200 mål (4) med jord rundt bryggeriet, hvor det ble drevet kombinert bryggeri og jordbruk.

Avisannonser viser at han gjennom årene søker etter selgere og forhandlere for sitt øl i andre byer, så ekspansjon utover lokalområdet var nok ønskelig.

Stavanger Amtstidende og Adresseavis 1882

I begynnelsen var bryggeriet og bygningene oppført av tømmer, og delvis av bindingsverk; En hovedbygning med bryggeriet. Egen maltkjøll for tørking av malten. Over iskjelleren lå kornloftet. Og det var et flaskeskylleri. I tillegg var det eget uthus med fjøs og stall, samt egen bakeribygning. Det var også noen bygninger som fungerte som lager for trevaremateraler. Om garveriet Bergh hadde anlagt fortsatt var her er uvisst. Sannsynligvis var bygningen blitt gjort om og brukt til noe annet.

Den 10. januar 1875 var det en stor brann på bryggeriet. Hovedbygningen ble reddet, men flere av de andre bygningene brant ned. Heldigvis var eiendommen forsikret, og Rief fikk en forsikringssum på 34830 spesidaler. Han satte i gang med gjenoppbyggingen, men dette skulle ta tid.

De gamle grunnmurene som sto igjen var ikke gode nok for Riefs planer. Han ønsket å utvide. Men en gammel reguleringsplan fra 1868 skulle by på problemer. Det var på sikt planlagt en gate gjennom deler av eiendommen. Da Rief hadde bygget iskjelleren og et kullskur, så hadde han også forpliktet seg til å rive disse bygningene når reguleringsplanen ble iverksatt en gang i fremtiden. Da Rief etter brannen søkte om å få oppføre nytt bryggeri på tomta ønsket han å gjøre dette uten forpliktelsene for reguleringsplanen. Kommunestyret gikk med på de nye planene i mai 1875, da de ikke så for seg noen utvidelse av byen og bebyggelse i den nærmeste fremtiden. I tillegg var det jo greit å ha et bryggeri nært byen da det ansatte mange mennesker. Men Indredepartementet (5) satte kjepper i hjulene, og sa at kommunen ikke kunne overstyre reguleringsplanen.

Rief kom med nye forslag til reguleringen, og foreslo at veien kunne flyttes noen meter og slås sammen med en annen planlagt gate. På denne måten ville den ikke komme helt inntil iskjelleren og bakeriet hans. Han hadde også planer om å få inn en ny dampmaskin for å drifte bryggeriet hvis grunnmur måtte utvides og legges ut til der den planlagte gata kunne komme. Med et grunnareale på 21.000 kvadratmeter var det ikke rart han trengte litt ekstra plass. Et argument av at han i tillegg var grunneier på hele sitt forslag, så det ville ikke være noe problem å gjennomføre planen han la frem. Den 6. oktober ble det nye forslaget enstemmig vedtatt, også av Indredepartementet.

I september 1875 sto den nye bryggeribygningen klar. Den var moderne og bygget såpass stor at bryggeriet kunne utvide og vokse ettersom behovet dukket opp. Det skulle ta litt over et år før alle bygningene var på plass igjen etter brannen.

Det nye bryggeriet bestod av selve bryggeribygningen; En toetasjes murbygning, med gjæringsrom, svalrom, kornrom med mølle, og en kjeller som huset de nye og moderne maskinene. Det var et eget maskinhus med dampmaskin og dampkjele. En magasinbygning med overdel for endelig behandling av ølet, og en brannsikker kjeller. Og egen bygning for flaskeskylleriet. I tillegg var det hovedbygningen med fløy og hagestue, bakeriet, og en smie.

I april 1876 annonseres det for at bockølet igjen er tilgjengelig fra bryggeriet.

Morgenblader april 1876

Morgenbladet desember 1876

Ved juletider er også sødtølet på plass i utvalget. Bayersk øl fra bryggeriet blir også etterhvert annonsert for.

I en uttalelse fra Rief ifm. gjenoppbyggingen av bryggeriet, så kommer det frem at bryggeriet produserer øl fra mellom 3-4000 tønner malt årlig.

Etter som årene går blir det mer konkurranse fra utenbys bryggerier. En patriotisk journalist skal ha beskrevet sødtølet fra Fredrikstad Bryggeri som godt, men at det ikke kunne sammenlignes med det som Solistrandens Bryggeri leverte. Hovedstadsbryggeriene leverte ikke sødtøl, men leverte bayersk øl til samme pris som de lokale. Hvordan ølet utenbys smakte sto ikke, men de lokale bryggeriene skal ha brygget godt øl.

Hvor lenge Rief selv fungerte som bryggerimester (om i det hele tatt?) er usikkert. I årene 1898 til 1900 var Haagen Hasberg Cappelen bryggerimester. Oscar Falch skal ha jobbet der i 1900, sannsynligvis etter Cappelen. Olaf Arneberg var også ansatt en periode, men akkurat når vites ikke. Det har nok vært flere også. Jeg vil tro at Rief var bryggerimester ihvertfall i starten, før han evt. overlot ansvaret til andre for å selv fokusere på den daglige driften.

Etikett med medalje.

I juli 1883 fikk Rief og bryggeriet H. M. Kongens bronsemedalje for sitt bockøl under Industri- og Kunstutstillingen i Kristiania. En heder som senere ble brukt på etikettene.

Fotnoter:

1)  Horten fikk status som ladested i 1858, da det ble skilt ut fra Borre som egen kommune. I 1907 fikk Horten bystatus. Borre og Åsgårdstrand ble slått sammen til Borre kommune i 1965, og i 1988 ble Borre og Horten slått sammen til Borre kommune. I 2002 skiftet Borre kommune navn til Horten kommune. Så i 1854 lå Solistrandens Bryggeri i Borre kommune.

2)  Marketenterne var kjøpmenn som fulgte etter og etablerte seg i nærheten av militæret. Disse solgte varer som ikke var en del av militærets egen forpleining.

3)  På gamle etiketter kan man se at det skrives Solistrandens Bryggeri, og ikke Sollistrandens med to L’er. I dag bruker man to, men siden etikettene har kun én, så har jeg valgt å bruke dette.

4)  Ett mål er 1000 kvadratmeter. I dag bruker man gjerne betegnelsen dekar istedenfor mål.

5)  Indredepartementet, eller Departementet for det Indre, eller innenriksdepartementet, var med på å utvikle det norske samfunnet. Blant arbeidsoppgavene deres var oppgaver innen veinett.

Kilder:

Kommer ifm. artikkelen om Joh. Riefs Bryggeri.